Jeg har vært radioamatør siden 1977, og liker å se på meg selv som en altmuligmann innen hobbyen. Jeg trives med mye forskjellig: HF, satellitter, digitale moduser som FT8 og VarAC, VHF-moduser som DMR/Wires og D-Star, og innimellom en test og litt DX-jakt. Jeg har også eksperimentert med FT4 via satellitt og APRS over satellitt. Jeg liker vel å finne ut av ting og så gå videre. Dessuten jobber jeg med å bli bedre på CW. Listen er lang.
Yrkesbakgrunnen min er innen IT. På ungdomsskolen, 11 år gammel, fattet jeg interesse for amatørradio takket være onkel Florian (W1FA, SK). Han kom på besøk og kjørte meg opp fra dalen ved flyplassen for å kjøre 2 meter.
Jeg var helt fascinert. Jeg kastet meg ut i det og fant den lokale radioklubben. Mentoren min – en «elmer», som vi sier – het faktisk Elmer. De månedlige klubbmøtene ble holdt i låven hans. Jeg lånte mye militært overskuddsutstyr og fikk lisensen rundt 12-årsdagen min i august 1977.
Jeg gjorde mitt beste for å få CW-forbindelser med en krystallstyrt Heathkit DX-40-sender og en Hallicrafters SX-110-mottaker. Lokalavisen skrev faktisk en artikkel om meg, og senere også en avis som dekket hele delstaten. Men til slutt var det eneste jeg fikk kontakt med for lokalavisen en radioamatør på andre siden av byen! Å bo nede i dalen i et hus med aluminiumskledning hadde sine ulemper!
Jeg pleide å sykle rundt i byen med håndholdt radio, mens hjemmestasjonen var koblet opp som en hjemmesnekret repeater for HF-stasjonen. Ikke helt lovlig den gangen, men hvordan skulle jeg ellers snakke med Russland fra sykkelen i sentrum?
På videregående var elektronikklæreren min radioamatør, og vi satte opp en stasjon og en antenne på taket av skolen. Før jeg i det hele tatt hadde avisrute, ga en lokal radioamatør meg jobb med å feie gulv i firmaet sitt. Jeg koste meg med amatørradio og tok etter hvert Extra-lisensen.
På den tiden måtte man møte opp på FCC-kontoret for å avlegge CW-prøve og skriftlig prøve. For meg kunne Boston like gjerne ligget på andre siden av landet. Heldigvis fikk jeg sitte på med andre radioamatører som skulle dit.
Radioamatører har alltid vært gode mot meg. Jeg fikk min første jobb som programvareutvikler mens jeg studerte, og på et vis fikk jeg til forelesninger midt i uken og fastvareutvikling fra torsdag til mandag. Utviklingssjefen var radioamatør, og han som fikk meg inn i firmaet var radioamatør fra klubben min. Jeg begynte i maskinvarelaben, men var så dårlig at de ga meg en sjanse innen programvare. Heldigvis gikk det bra.
På college hadde jeg et elsk/hat-forhold til foreleserne. Det var et statlig universitet, og informatikkstudiet var nytt. Jeg var aktiv innen programvareutvikling og veldig nysgjerrig, særlig på Unix-systemer. Jeg var nok litt arrogant også! Enten gjorde jeg det veldig bra i et fag, eller så kom jeg så vidt gjennom. Noen av de yngre lærerne satte ikke alltid pris på spørsmålene mine, men de erfarne — som professoren som var radioamatør — gjorde det!
Etter å ha sluttet tidlig på college begynte jeg med programvareutvikling i Route-128-området i Boston. Jeg startet med konsulentarbeid ved siden av da en lokal restaurant ba meg hjelpe dem med å bygge et kassasystem. Det var starten på en lang reise der jeg bygget flere selskaper innen opplæring, rådgivning og etter hvert driftstjenester. Det var amatørradio som hjalp meg i gang. Det skadet heller ikke å komme inn i AT&T Bell Labs (der var det også mange radioamatører) som Unix-konsulent på lavt nivå.
Amatørradio har vært en konstant i livet mitt. Ikke bare fikk jeg venner og kontakter som hjalp meg tidlig i karrieren, men som barn ga det meg en følelse av å være unik og trygg på meg selv, og jeg er sikker på at det bidro til at jeg lærte å kommunisere med folk utenfor min lille provinsboble.
Amatørradio har ikke bare hjulpet meg i jobben, det har også veiledet meg privat. Da jeg møtte kona mi for 30 år siden, fortalte hun at faren hennes var radioamatør. Jeg var skeptisk og tenkte at han nok hadde en CB-radio. Hun ramset opp kallesignalet hans lynraskt, og jeg ble imponert. Om det avgjorde saken der og da, vet jeg ikke, men jeg trodde (med rette) at det var et tegn!
For å gi noe tilbake til hobbyen begynte jeg i ARRL i 2022 som IT-direktør. Det var en flott erfaring der jeg møtte mange fine folk og noen svært dyktige radioamatører. Jeg fikk muligheten til å lære meg både de interne og de publikumsrettede systemene, deriblant Logbook of The World (LoTW).
Tiden min der gikk med til mange systemintegrasjonsutfordringer og starten på en skymigrering. Som IT-direktør begynte jeg å tenke gjennom hvordan en gradvis, modulær modernisering av LoTW kunne fungere — med start i å redusere supportbelastningen på LoTW-staben ved å forbedre TQSL-applikasjonen (sikkerhetskopi og gjenoppretting av sertifikater) og flytte mye av behandlingen av QSO-oppføringer til skyen. Jeg ønsket å sette i gang dette arbeidet, men jeg forlot ARRL i september 2023 før det kom i gang. For en relativt liten organisasjon har ARRL mange proprietære eldre systemer. Sammen med liten stab og økonomiske begrensninger gjør det modernisering til en vanskelig — men ikke umulig — oppgave.
Jeg vil for alltid være takknemlig overfor ARRL, overfor denne hobbyen og overfor menneskene som hjalp en ung gutt inn i den og ga ham noen sjanser underveis — og jeg blir fortsatt like forundret når jeg tenker på de usynlige bølgene.
